Unge (be)stemmer!
Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange.
Slik starter Henrik Wergelands «Småguttenes Nasjonalsang» som de fleste av oss nok kjenner best som «Vi ere en nasjon vi med». Sangen ønsker både å dedikere nasjonalsangen til barna i landet, men også minne oss på at også de unge har en plass i samfunnet. Det er nok ikke voldsomt kontroversielt i norsk sammenheng og de aller fleste er enige i at unge bør høres i avgjørelser som angår dem. Men å mene det og å lykkes med det er to forskjellige ting.
I 2026 skal Tromsø være europeisk ungdomshovedstad. Dette er en tittel som deles ut til én by i Europa hvert år, og det er Europas største satsing på ungdomsmedvirkning og aktivt ungt medborgerskap. Det er en stor ære, men også et stort ansvar. Et ansvar for å løfte frem unge, et ansvar vi nå vil at hele Nord-Norge skal stå sammen om.
For hva vil det egentlig si at unge skal få reelle muligheter til å påvirke samfunnsutviklingen og forme sine lokalsamfunn?
Det betyr at vi må flytte ungdomsmedvirkning fra fine ord og festtaler til faktisk handling. Det betyr at unge må sitte ved bordet når beslutninger tas, ikke bare inviteres inn i etterkant for å «gi innspill». Det betyr at politikere, næringsliv, kulturinstitusjoner og frivillige organisasjoner må våge å dele makt og ansvar. Og det betyr at vi som samfunn må se på unge som ressurser, ikke som mottakere.
Som europeisk ungdomshovedstad har man ikke en fasit på hvordan ungdom skal inkluderes, det er heller et insentiv til å bygge en ny måte å jobbe med unge på. Ungdom skal ikke bare delta i prosjekter, de skal lede dem. De skal være med å definere hva som er viktig i Nord, om det handler om grønn omstilling, psykisk helse, boligmangel, samisk språk eller møteplasser for ungdom på tvers av bakgrunn og interesser.
Nord-Norge står overfor mange utfordringer: fra fraflytting til rekruttering, fra utenforskap til behovet for grønn vekst. I møte med alt dette trenger vi at flere unge stemmer løftes frem og at unge får eierskap til landsdelens fremtid. For fremtiden formes ikke i styrerom og møter alene, men i klasserom, på ungdomsklubber, i frivilligheten og i hverdagslivet der unge faktisk bor og lever.
Når vi sier at «alle unge skal ha reelle muligheter til å påvirke samfunnsutviklingen og forme sine lokalsamfunn», handler det derfor ikke bare om rettferdighet, det handler om klokskap. For samfunn som lytter til unge, er samfunn som utvikler seg.
Wergeland skrev sin sang for å minne oss om at barna også er en del av nasjonen. I dag må vi minne oss selv på det samme: at unge ikke bare er fremtiden, de er nåtiden. Vi kan ikke bare snakke om unge som fremtidige voksne, de har erfaringer og perspektiver som er viktig å lytte til i dag.
Og når Tromsø og Nord-Norge i 2026 løfter flagget som europeisk ungdomshovedstad, skal det vaie for alle unge i nord, og for et samfunn hvor unge føler eierskap og tilhørighet og er med å bygge fremtiden i lag.
